Du kan observere at suget er der, samtidig som du bruker pusten som et anker for oppmerksomheten, som du stadig vender tilbake til. Du kan følge med på hvordan intensiteten forandrer seg fra øyeblikk til øyeblikk. Dette kan skape akkurat det rommet du trenger for å kunne holde sterke følelsesmessige tilstander fast i oppmerksomheten uten å bli revet med. I tillegg til å trene på slik konkret selvobservasjon og regulering av oppmerksomheten vektlegges også en ikke-dømmende holdning til egne opplevelser.
Ingrid Dundas, Jon Vøllestad og Per-Einar Binder,”Oppmerksomt nærvær som forebygging: Når en verker etter lindring.” Tidsskrift for Norsk Psykologforening 45/8 (2008): 990-991, s 990.
Comments