Mindfulness og kristen spiritualitet

Jeg kjemper for tiden med en artikkel om mindfulness som ressurs for kristen spiritualitet, med en selvpålagt deadline søndag kveld, som jeg håper å få publisert i Halvårsskrift for praktisk teologi.

Jeg har vanskelig for å tro at dette er spesielt innovativt, men registrerer samtidig at det er skrevet svært lite om mindfulness knyttet til kristen spiritualitet.

Jeg er derfor interessert i alle tanker dere måtte ha om dette, og alle tips til litteratur. Dere vil bli behørig takket i fotnotene! ;-)

For en strandet teolog som jeg har dette faktisk vært veldig givende å jobbe med. Ikke bare er det stimulerende å skrive i en ny genre; det er også noe mer her, noe som går på et dypere plan. Det føles i en forstand som om jeg aldri har vært fattigere på ord, men samtidig: aldri rikere (eller noe sånt ...) ;-)

Årstein Justnes

Comments

[Marianne Laukvik]

Hei der,
spennende valg. Har vært innom en del Kristus-meditasjon i YWAM. Det som jeg opplever veldig forskjellig mellom de to mindfulnessformene, (jeg driver nå med vipassana-meditasjon, eller innsikt-meditasjon kan du kalle det) er at ved den typisk kristne meditasjonen blir det vanskelig å bringe fokuset bort fra syndefulle tanker, og at man hele tiden må be om forlatelse for disse, hvorpå man ender i en slags runddans med sine egne tanker og syndforlatelse. Vipassana-meditasjon er jo også ment som en måte å oppna et liv uten lidelse (synd på kristenspråk), men da med en mer avstand til den eventuelle tanken, man gjør det til et meditasjonsobject, i allefall den underliggende følelsen slik som frykt, fordommer etc. Man slipper å unnskylde seg, slipper å komme i den evige runddansen. Jeg skulle gjerne ville lese i din artikkel hvordan det eventuelt er mulig å drive med kristen mindfulness uten syndforlatelse. Jeg vet at dette er et typisk lek-spørsmål. Men jeg kan bare prate ut i fra min egen erfaring med meditasjon i kristen kontekst og i Vipassana kontekst.

Mange hilsener og lykke til med skriving
Marianne

[Marianne Laukvik]

Kanskje er 'Big mind, big heart' en bok for deg. Med sitater som 'can I speak to the non-seeking, non-grasping mind please'. Bare en tanke. Har nettopp fått den anbefalt. Åja, forfatter er zen master Dennis Genpo Merzel.

[Årstein Justnes]

Kjære Marianne

Takk for en utrolig spennende respons, som er til stor hjelp. Min kunnskap om meditasjon er egentlig ganske rufsete og halvstudert. (Du tenker sikkert: ja, hvorfor skulle dette feltet utgjøre et unntak!) ;-)

Mitt utgangspunkt er egentlig ganske enkelt: Den kristne bønnepraksis er som oftest veldig ordrik og intensjonsdrevet. Noe karikert kan man si at den handler om å oppnå noe man ikke har, bli noe man ikke er, eller om å komme et sted man ikke har nådd. Til og med den kristne meditasjon kan ha dette notorisk intensjonsdrevete over seg - noe du også illustrerer ved din kommentar.

Ut av dette spør jeg: er det mulig å etablere et annet utgangspunkt? Et utgangspunkt som springer mer ut av "being mode" - og ikke av "doing mode"? Et utgangspunkt som er etablert ikke i at mennesket er syndig, men at den troende snarere er fullkommen - et poeng som er viktig i Det nye testamente, men som er underkommunisert i norsk sammenheng.

Jeg tenker meg en meditasjon og en åndelig praksis som tar utgangspunkt i at man er funnet av Gud, og derfor ikke trenger å søke; at man ikke trenger å strebe mot å komme noe sted, fordi man allerede er fremme; at man ikke trenger å forbedre seg, fordi man allerede er fullkommen, i dette øyeblikket, i Gud.

På grunnlag av alt dette kan man sette seg ned på sin stol, rette sin rygg, innta en stilling som uttrykker verdighet, og fokusere på sin pust - og rett og slett se hva som skjer. Eller man kan gjøre noe annet - mindfully, men på bakgrunn av noe av det jeg nettopp har skissert.

Et viktig poeng i den nytestamentlige eskjatologi er jo at fremtiden har brutt inn i nåtiden, eller i nuet om du vil. Dette gjør øyeblikket svært interessant for den kristne. I øyeblikket er en bit av den fremtidige eskjatologi faktisk allerede realisert, skal vi tro Det nye testamentet.

I kristen teologi er det også en interessant link mellom pusten og ånden - men dette får holde! ;-)

Takk for boktips! Jeg bombarderes av mailer fra kretsen rundt Dennis Genpo Merzel, som gir et litt useriøst inntrykk. Men på ditt ord, Marianne, skal jeg lese. ;-)

Alt godt,

Årstein
Tidlig master ;-)

[Marianne Laukvik]

Hei Årstein,

har ikke lest Big mind selv, altså. Mine Vipassana-meditasjonsvenner som er veldig erfarne innen meditasjon anbefalte denne. Må kanskje se gjennom litt klisjé språk, men det er vi jo vant til etter så mange år med Kanaanspråk...

Det du sier i svaret ditt: 'Et utgangspunkt som er etablert ikke i at mennesket er syndig, men at den troende snarere er fullkommen - et poeng som er viktig i Det nye testamente, men som er underkommunisert i norsk sammenheng' - er veldig spennende, og skulle jeg gjerne ville høre mer om. Baserer du deg da mer på Kristussitater enn brevene til Paulus m.a.? Nå beveger jeg meg på tynn is her, men det har slått meg at evangeliene ofte har en hel annen (mildere, vagere, svevendere)tone enn brevene. Ikke at jeg har lest i Bibelen i det siste....

Det du sier om eskjatologi, fremtiden som er brutt inn i nåtiden er litt for avansert for meg, men vil gjerne lese mer, hvis du sender meg artikkelen til slutt.

Det som slår meg ved din tilnærming er to ting. Uvilkårlig rekkefølge... for det første så tror jeg det er ganske revolusjonerende å pirke borti synden, eller syndens stilling, ved å si at man er fullkommen som menneske. Hvis man tar bort skyldfølelsen tar man også bort en del av fundamentet som kirken (dessverre) er blitt bygget på de siste århundrene. JEg vet ikke hvor velkomment en slik tilnærming vil være i visse kretser. For det andre er det veldig interessant og spennende å se at Kristendommen kanskje kán utvikle seg. Du som holder på med praktsk teologi (jeg studerer ved avdeling praktisk filosofi i Groningen) er kanskje mer enn andre opptatt av hvordan praksis, virkeligheten, menneskers behov, også er med på å påvirke noe så stort som en hel religion. Kanskje er det håp for Kristendommen likevel.

dette var bare et par lek-tanker out of the top of my head, men inspirert av en felles interesse, en mindful (hjertefull?) tilnærming til virkeligheten.

Mange hilsener fra Marianne

[Årstein Justnes]

Hei igjen, Marianne

Beklager sen respons. Nå er artikkelen sendt. :)

Takk igjen for interessant svar.

Praktisk teologi er definitivt ikke mitt felt, Marianne. :) Min doktorgrad var om Dødehavsrullene; og det jeg har undervist mest er gresk, hebraisk og Det nye testamente. Jeg har knapt tenkt en praktisk-teologisk tanke, og burde kanskje latt være. ;-)

Jeg foreslår egentlig ikke mindfulness-praksis i stedet for noe annet, men som et nødvendig supplement til annen kristen praksis (hm. litt paradoksalt sagt) :). Jeg har prøvd å skrive innenfor et relativt mainstream kristent trosunivers - til tross for at dette på ingen måte er uproblematisk for meg. Hvis artikkelen bli antatt, skal jeg sende deg et eks.

Til det med menneskesyn og antropologi i Det nye testamente: Her i Norge har vi nok ennå en tendens til å lese en storhet som Paulus i lys av Luthers indre kamper. Det er akkurat som om vi ikke ser at mennesket beskrives som rettferdig, hellig, helliggjort, Guds bilde, Guds barn, Guds sønner, fylt av Guds Ånd osv. Hva mer kan man ønske seg?

Hvis man alltid er opphengt i synden og skylden kan det hele veldig fort bli en form for selvopptatt askese. Dette er jo virkelig å slå opp sitt telt i fortiden, og egentlig veldig langt unna jubelbruset i f eks en tekst som Romerne 8.

Mindfully yours,

Årstein

[Marianne Laukvik]

Hei igjen,

lykke til, og håper artikkelen din blir plassert. Trodde faktisk et øyeblikk at du hadde slått inn på en praktisk-teologisk vei, iom at du skrev dette for tidsskrift for 'praktisk teologi'. Holdes gjerne oppdatert hvis artikkelen plasseres.

KAnskje jeg får revidere det gamle synet mitt på Paulus, gå tilbake til kildene og lese om jubelbrus.(Uten at jeg skal slå blaude utbrukte vitser om at vin er bedre enn brus... skal holde dette innlegget over slikt lavmål)Hvem vet; kanskje var Paulus en støver på mindfulness.

Ha det fint, og takk for tankene.

MArianne

[Chmschuff]

Her sitter jeg og distraherer meg selv fra masteroppgaveinnspurten, relativt lite mindful, og via facebook og andre fristelser finner jeg dette - veldig spennende! Jeg ser jo at innlegget er noen måneder gammelt og artikkelen avlevert, men fikk lyst til å legge inn noen tanker likevel.

Jeg er selv fascinert av mindfulness, som jeg kjenner teoretisk fra psykologien og praktisk særlig fra retreater (kristne sådanne, først og fremst www.liagard.no). Ikke det at noen har snakket om 'mindfulness' på retreatene, men det er det første som slår meg i forhold til koblingen mindfulness-kristen spiritualitet: Retreaterfaringer og stille Jesusmeditasjon har for meg vært en gjenoppdagelse av øyeblikkets fylde og at det å være i Kristus er så overstrømmende nok (grønne enger, meg fattes intet, smak og kjenn at Herren er god, Guds rike er iblant dere osv.). Så sånn sett opplever jeg "mindfulness-praksis som et nødvendig supplement til annen kristen praksis", som du skriver, ev. "som en nødvendig/naturlig/livgivende del av kristen praksis". Skal se det har en (kirke)historie også: Hva med Jesusbønnen, for eksempel - pusten og nærværet?

Jeg tenkte bl.a. mindfulness da jeg sist forberedte andakt til morgensamling på Ansgar, og snakket om stillhet (ja, paradokset i det slo meg, så jeg snakket ikke hele tiden, men var faktisk litt stille også). I stillhet og tillit skal din styrke være. Og dette stillhetsmøtet kan kalles mange ting. Noen drar på retreat. Andre begeistres av soaking - som jeg egentlig ikke vet nok om til å uttale meg noe særlig om, men som jeg har sett definert som "aktiv lytting", og som jeg vil tro kan gå på mye av det samme - å ta imot øyeblikket og mitt eget og Guds nærvær i det. Andre igjen snakker om - mindfulness.

Mindfulness har for meg også med å være tilstede i og oppmerksom på egne kroppsfornemmelser å gjøre, og da snakker vi plutselig samtidsdans. For meg i hvert fall - det er mulig du ikke følger meg helt på den... :o) Men det er i hvert fall en annen viktig kobling som er blitt viktigere for meg: Mellom kroppslighet og spiritualitet. Dyptgående teologisk og kirkehistorisk grunnlag for den koblingen også, vil jeg hevde.

Men nå skulle jeg egentlig tenke helt andre tanker. Neste øyeblikk dedikeres igjen til masteroppgaven. Så snakkes vi kanskje om dette en gang. Leser gjerne artikkelen!

[Chmschuff]

I tilfelle behov for presisering er "chmschuff", som jeg ser jeg ble hetende her, i denne sammenhengen ikke "c" men "h(ildegunn)mschuff".

[Årstein Justnes]

Hei Hildegunn

Når du først distraherer deg selv, gjør du det i alle fall på en mindful måte. ;-)

Takk så hjertelig for dine refleksjoner! Foreløpig får jeg bare forholde meg "soakende" til det du har skrevet. Coming up next er nemlig frokost i det Hagelia Justnes'ske hjem!

Alt godt til deg - og varmt lykke til med innspurten på oppgaven. Snakket med en viss professor i ganga i går. Han var veldig begeistret!

Årstein