Under sitte-meditasjonen, etter at vi har lukket dørene og vinduene for sanseinntrykk, vil de indre formasjonene som ligger begravet inne i oss, iblant vise seg som bilder, følelser eller tanker. Vi kan bli var en følelse av angst, frykt eller ubehag som vi ikke kan forstå årsaken til. Så vi retter oppmerksomhetens lys mot den, og forbereder oss på å se bildet, følelsen eller tanken i all dens sammensatthet. Når den begynner å vise ansikt, kan den øke i styrke og bli mer intens. Vi kan føle den så sterk at den fratar oss vår fred, glede og velbehag, og vi får kanskje ikke lyst til å være i kontakt med den lenger. Vi får kanskje lyst til å flytte oppmerksomheten til et annet meditasjonsobjekt eller avbryte meditasjonen helt. ... I psykologien kalles dette motstand. Vi er redde for å bringe opp i det bevisste sinnet de følelser av smerte som ligger begravet i oss, for de vil gjøre vondt. Men hvis vi har øvd på å puste og smile noen tid, vil vi ha utviklet evnen til å sitte rolig og bare betrakte vår frykt. Mens vi holder kontakten med pusten og fortsetter å smile, kan vi si: "Hei, frykt. Der er du igjen."
Thich Nhat Hanh, Hvert skritt er fred, 75.
Fin øvelse. Og jo lenger man klarer å sitte og observere frykten, desto mindre får den beholde sitt grep om oss.
Posted by: Fredfylt.wordpress.com | 02/16/2010 at 03:39 ettermiddag