I et lengre tidsperspektiv handler vektkontroll for de aller fleste av oss om disiplin og mindfulness.
For en som meg, som har vært svært overvektig, er det et ubarmhjertig faktum at 5 minutters uoppmerksomhet i løpet av en dag, er alt som skal til for å legge på seg.
Det gjelder derfor å være oppmersom når jeg får lyst på mat, og det gjelder å være til stede når jeg spiser: Den andre porsjonen har ingenting nytt å melde i forhold til den første, og kakestykke nr 2 vil neppe fortelle meg noe som kakestykke nr 1 ikke maktet å formidle. I alle fall ikke hvis jeg spiser med oppmerksomhet og mindfulness.
Det er et fascinerende faktum at vi ofte jager etter neste porsjon eller neste kakestykke når vi spiser. Vi lengter altså paradoksalt nok etter å få fyllt munnen med noe vi allerede har i den! Jeg kan vise til årelang empiri: Når Nina (min favorittkone) og jeg f.eks. deler en sjokolade, kommer ett eller annet over oss allerede litt uti første rute . Vi blir slått av en lengsel etter neste rute, og neste - og før vi vet ordet av det er vi i kjøleskapet for å finne en ny sjokolade, en tvillingbror av den første. Så kaster vi oss over den, og har ikke fred før vi har fortært den og slikket innsiden av papiret. Og så: som klar fra lyn himmel kommer angeren. Og neste dag er vi å se på Spicheren treningssenter hvor vi trener, manisk, ikke mindfully, og med anger! :D
Jeg skriver faktisk denne bloggposten småsulten, til tross for at jeg har spist alt jeg trenger i dag. Nå gjelder det å observere sulten oppmerksomt. Utforske den og se hva den vil fortelle meg. Selv om den i utgangspunktet virker konstant og nagende, merker jeg, selv mens jeg skriver, at den kommer og går litt. Er den til å holde ut? Definitivt! Vil den være til å holde ut om en time? Helt sikkert. Og i det fjerne kan jeg allerede skimte frokosten!
En av de få tingene vi kan vite sikkert om livet er at det er i konstant endring. Slik er det også med sulten. Den er her nå, i dette øyeblikket, men om den vil være her i det neste? Hvem vet?
Årstein
Comments