Mindfulness

Ny artikkel: Mindfulness og kristen spiritualitet

Jeg har skrevet en liten artikkel om mindfulness og kristen spiritualitet, som står på trykk i siste nummer av Nytt Norsk Kirkeblad. (Å. Justnes, "Mindfulness og kristen spirituatlitet", Nytt Norsk Kirkeblad 38 nr 8 [2010]: 5-10.) 

Jeg verken anbefaler eller advarer - men nå vet dere i alle fall om den. ;-)

Å forvandle følelser med mindfulness (fem steg)

Første skritt i å pleie våre følelser er å kjenne igjen hver følelse idet den oppstår. Det er oppmerksomheten som gjør dette. Hvis det f.eks. gjelder frykt, henter du fram din oppmerksomhet, ser på frykten og gjenkjenner den som frykt. Du vet at frykt springer ut av deg selv og at oppmerksomhet også springer ut av deg selv. Du har begge i deg, og de slåss ikke, men tar vare på hverandre. 

Annet skritt er å bli ett med følelsen. Det er best ikke å si: "Gå vekk, frykt. Jeg liker deg ikke. Du er ikke meg." Det er mye mer virkningsfullt å si: "Hallo, frykt. Hvordan har du det i dag?" Deretter kan du invitere de to sidene av deg selv, oppmerksomhet og frykt, til å ta hverandre i hånden som venner og bli ett. Det kan virke skremmende å gjøre dette, men fordi du vet at du er noe mer enn din frykt, trenger du ikke være redd. Så lenge oppmerksomheten er der, kan den holde oppsyn med frykten. Den grunnleggende øvelsen er å gi næring til oppmerksomheten ved å puste bevisst, og holde oppmerksomheten levende og sterk. Selv om oppmerksomheten din kanskje ikke er særlig sterk til å begynne med, vil det bli sterkere hvis du gir den næring. Så lenge oppmerksomheten er til stede, vil du ikke drukne i frykt. Faktisk begynner du å forvandle frykten i samme øyeblikk som oppmerksomheten blir født i deg. 

Tredje skritt er å roe følelsen. Etterhvert som oppmerksomheten tar seg av frykten din, begynner du å roe den ned. "Jeg puster inn og roer aktivitetene i kropp og sinn." Du roer følelsen simpelthen ved å være til stede hos den, som en mor som ømt holder sitt gråtende barn. Barnet føler morens ømhet, og roer seg og slutter å gråte. Moren er din oppmerksomhet, født fra dypet av din bevissthet, og den vil ta seg av den vonde følelsen. En mor som holder barnet sitt, er ett med barnet. Hvis moren tenker på andre ting, vil ikke barnet falle til ro. Moren må legge vekk alt annet og bare holde barnet. Så ikke unnvik følelsen du har. Ikke si: "Du er ikke viktig. Du er bare en følelse." Kom og bli ett med den. Du kan si: "Jeg puster ut og roer frykten min."

Fjerde skritt er å slippe taket i følelsen, å gi slipp på den. Fordi du er rolig, føler du velvære, selv midt oppe i frykten, og du vet at frykten ikke vil vokse til noe som vil overvelde deg. Når du vet at du er i stand til å ta deg av frykten din, blir den allerede redusert til et minimum. Den blir mykere og ikke så ubehagelig. Nå kan du smile til den og gi slipp på den, men ikke gi deg ennå. Å roe og gi slipp er bare medisin for symptomene. Nå har du en mulighet til å gå dypere og arbeide med å forvandle selve kilden til din frykt. 

Femte skritt er å se dypt. Du ser dypt inn i barnet ditt - følelsen av frykt - for å se hva som er i veien, selv etter at barnet har sluttet å gråte, etter at frykten er borte. Du kan ikke holde barnet i armene hele tiden, og derfor må du se inn i ham for å se hva som er i veien. Ved å se vil du forstå hva som kan hjelpe deg til å begynne å forvandle den vonde følelsen. For eksempel vil du innse at lidelsen har mange årsaker, både innenfor og utenfor kroppen. Hvis noe er galt i omgivelsene og du retter på det, bringer ømhet og omsorg til situasjonen, vil han føle seg bedre til mote. Ved å se inn i barnet, ser du elementene som får ham til å gråte, og når du ser dem, vil du vite hva du bør gjøre og hva du ikke bør gjøre for å forvandle følelsen og bli fri. 

Dette er en prosess som ligner psykoterapi. Sammen med pasienten ser terapeuten på smertens natur. Ofte kan terapeuten avdekke årsaker til lidelse som stammer fra måten pasienten ser tingene på, hvordan han oppfatter seg selv, sin kultur og verden. Terapeuten undersøker disse oppfatningene og synspunktene sammen med pasienten, og sammen hjelper de ham til å bli fri fra fengselet han har befunnet seg i. Men pasientens innsats er avgjørende. En lærer må føde den læreren som er i eleven selv, og en psykoterapeut må føde psykoterapeuten som er i pasienten. Da kan pasientens "indre psykoterapeut" arbeide heltid på en meget virkningsfull måte. 

Terapeuten behandler ikke pasienten ved simpelthen å gi ham et nytt sett med oppfatninger. Hun prøver å hjelpe ham til å se hva slags ideer og oppfatninger som har ført til hans lidelse. Mange pasienter ønsker å bli kvitt sine vonde følelser, men de ønsker ikke å bli kvitt sine oppfatninger, synspunktene som er selve røttene til følelsene. Så terapeut og pasient må arbeide sammen for å hjelpe pasientene til å se tingene som de er. Det samme er tilfelle når vi bruker oppmerksomheten til å forvandle våre følelser. Etter å ha gjenkjent følelsen, blitt ett med den, roet den ned og sluppet taket i den, kan vi se dypt inn i årsakene, som ofte skyldes at vi oppfatter verden på feilaktige måter. Så snart vi forstår årsakene og våre følelsers natur, begynner de å forvandle seg. 

Hanh, Hvert skritt er fred, 63-66

Å betrakte ubehagelige følelser (om å ikke vekke sin indre jeger)

Når vi har en ubehagelig følelse, får vi kanskje lyst til å jage den bort. Men det er mer virkningsfullt å vende tilbake til å puste bevisst og bare betrakte den, mens vi i stillhet navngir den for oss selv: "Jeg puster inn og vet at det er en ubehagelig følelse i meg. Jeg puster ut og vet det er en ubehagelig følelse i meg." Å sette navn på en følelse, så som "sinne", "sorg", "glede" eller "lykke", hjelper oss til å identifisere den klart og kjenne den dypere.

Vi kan bruke pusten til å være i kontakt med følelsene våre og godta dem. Hvis pusten vår er lett og rolig - et naturlig resultat av å puste bevisst - vil kropp og sinn langsomt bli lette, rolige og klare, og det samme vil følelsene bli. Oppmerksom betraktning bygger på prinsippet om "ikke-dualitet": følelsen vår er ikke adskilt fra oss selv eller bare forårsaket av noe utenfor oss. Følelsen vår er oss, og i dette øyeblikk er vi denne følelsen. Vi lar oss hverken drukne i følelsen eller tyrannisere av den, men vi avviser den heller ikke. Vår beslutning om hverken å klamre oss til eller avvise følelsene våre, handler om å gi slipp, en viktig del av meditasjonen.

Hvis vi møter våre ubehagelige følsler med omsorg, hengivenhet og ikkevold, kan vi forvandle dem til en energi som er sunn og har evnen til å gi oss næring. Når vi arbeider med oppmerksom betraktning, kan våre ubehagelige følelser kaste lys over mange ting for oss, og gi innsikt og forståelse av oss selv og samfunnet.

Thich Nhat Hanh, Hvert skritt er fred, 61-62

... og meningen med livet da?

Kanskje meningen med livet rett og slett er å leve det, og å være til stede i det - i dets kompleksitet og i dets enkelhet - fra øyeblikk til øyeblikk.

Jeg betviler mer og mer at grublingen er veien til meningen. I beste fall er den en omvei.

Mindfulness som spiritualitet

For meg som har en religiøs bakgrunn, er det interessant å se avslutningen på dette klippet av Jon Kabat-Zinn (gå inn etter 52 minutter og 15 sekunder). Summen av avslutningsordene - de bibelske metaforene (frø, vanning etc.), tanken om at det må være noe som har dratt den enkelte til foredraget, påstanden om at mindfulness nærmest er den egentlige meditasjonen og løftet på slutten ("you are much bigger than you think you are!") gjør det nærliggende å sammenligne mindfulness, slik Kabat-Zinn her utlegger det, med en form for spiritualitet.

 

A sense of unfinishedness [the goals of mindfulness practice]

The goals of mindful  practice are to become more aware of one's own mental processes, listen more attentively, become flexible, and recognize bias and judgments, and thereby act with principles and compassion. Mindful practice involves a sense of "unfinishedness," curiosity about the unknown and humility in having an imperfect understanding of another's suffering. Minfulness is the opposite of multitasking.

Ronald M Epstein, "Mindful Practice," JAMA Vol. 282 no. 9 (1999): 833-839, p. 836.