Jeg lærte det først av buddhister: Hvor frigjørende det er å gi slipp på det som man klamrer seg fast til. Etter å ha jobbet med Matteusevangeliet en tid, har det kommet sterkt til meg igjen, særlig gjennom det Matteus skriver om bønn i kap. 6,6–8:
… når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.
Så, hvordan skal vi be? I det skjulte og ikke med mange ord. Hvorfor? Fordi det er en som vet – og som ser. «Hva med et par løsningsforslag til himmelens og jordens skaper?» spør du kanskje. «Jeg liker jo å være til hjelp.» Joda, men det er ikke sikkert at det er nødvendig. Gud vet hva vi trenger før vi ber ham. Han ser forbi ordene.
For mange er bønn tett knyttet til bekymring, og det første kan faktisk gi næring til det siste. Det er kanskje derfor Matteus behandler bønn og bekymring sammen i kap. 6. Hva skal man gjøre med bekymringene sine? Skal man be dem igjennom en og en, dag ut og dag inn, som en 10-åring som maser om hamster? Nei, det er jo bare å gi næring til dem. Man skal rett og slett slippe bekymringene, i vissheten om at det er en som vet hva vi trenger.
Comments