Mindfulness

Om bønn, bekymring og masing om hamster

Jeg lærte det først av buddhister: Hvor frigjørende det er å gi slipp på det som man klamrer seg fast til. Etter å ha jobbet med Matteusevangeliet en tid, har det kommet sterkt til meg igjen, særlig gjennom det Matteus skriver om bønn i kap. 6,6–8:

… når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.

Så, hvordan skal vi be? I det skjulte og ikke med mange ord. Hvorfor? Fordi det er en som vet – og som ser. «Hva med et par løsningsforslag til himmelens og jordens skaper?» spør du kanskje. «Jeg liker jo å være til hjelp.» Joda, men det er ikke sikkert at det er nødvendig. Gud vet hva vi trenger før vi ber ham. Han ser forbi ordene.

For mange er bønn tett knyttet til bekymring, og det første kan faktisk gi næring til det siste. Det er kanskje derfor Matteus behandler bønn og bekymring sammen i kap. 6. Hva skal man gjøre med bekymringene sine? Skal man be dem igjennom en og en, dag ut og dag inn, som en 10-åring som maser om hamster? Nei, det er jo bare å gi næring til dem. Man skal rett og slett slippe bekymringene, i vissheten om at det er en som vet hva vi trenger.

... og meningen med livet da?

Kanskje meningen med livet rett og slett er å leve det, og å være til stede i det - i dets kompleksitet og i dets enkelhet - fra øyeblikk til øyeblikk.

Jeg betviler mer og mer at grublingen er veien til meningen. I beste fall er den en omvei.

Our own precious self: some (really) tough choices

Hm. Jeg blir ikke ferdig med dette. Det er ikke det at det plager meg; det bare klør veldig i hjernen min:

It seems we have some tough choices in thinking about our own precious self. We can hang on to the way it feels and assume that a persisting self or soul or spirit exists, even though it cannot be found and leads to deep philosophical troubles. We can equate it with some kind of brain process and shelve the problem of why this brain process should have conscious experiences at all, or we can reject any persisting entity that corresponds to our feeling of being a self.

I think that intellectually we have to take this last path. The trouble is that it is very hard to accept in one's own personal life. It means taking a radically different view of every experience. It means accepting that there is no one who is having these experiences. It means accepting that every time I seem to exist, this is just a temporary fiction and not the same 'me' who seemed to exist a moment before, or last week, or last year. This is tough, but I think it gets easier with practice.

Susan Blackmore, Consciousness: A Very Short Introduction, 81.

Middel-vei og middelvei

Med påtatt/tillært fascinasjon ser jeg klarere og klarere hvordan jeg har en nesten stående tendens til å la bekymring for eller fokus på fremtiden forsure det jeg gjør i det aktuelle øyeblikk. Jeg jager visst mot ett eller annet (don't know what) som tydeligvis er så viktig (don't know why) at det preger det meste av det jeg gjør.

Jeg tror det har å gjøre med en grunnleggende opplevelse av å ikke føle seg god/dyktig nok. For den uoppmerksomme kan omkostningene av et slikt stående kompleks bli relativt store: livsveien står i fare for å bli en middel-vei mot et mål, som man aldri vil nå, i stedet for en gylden middelvei.

Årstein

The beauty of mindfulness

Noe av det vakreste med mindfulness, synes jeg i alle fall, er det aspektet eller den holdningen som ofte omtales som non-judgement.

På denne dagen som nå bygger seg opp, trenger jeg ikke å mene så mye om hva jeg skal gjøre; jeg trenger ikke å rangere de forskjellige gjøremålene og sette dem opp mot hverandre. Viktigere er det å være der i de enkelte øyeblikk, oppmerksom og interessert. 

Jeg tror, eller velger å tro i alle fall, at i de aller fleste øyeblikk er det noe vakkert, noe interessant eller noe å lære - for den som er der (uten alle kategoriene sine).

Årstein

Mellom å leve og bli levd

Lever jeg eller blir jeg levd?

I det siste har jeg gjentatte ganger blitt slått av hvor mye av livet mitt som er ubevisst, eller et eller annet sted mellom bevissthet og ubevissthet (hvis det er et ord). Livet går på en måte sin gang, kroppen vet hva den skal gjøre, de indre organer sysler med sitt. Alt dette mens sinnet mitt - den gale apen! - til stadighet finter meg ut på reiser eller skyter meg ut i lange tankebaner som jeg på en måte vokner opp fra. Også om natten, når jeg drømmer, er jeg med på ett eller annet som surrer og går helt uavhengig av min bevissthet.

Hvor er "jeg" i alt dette? Det jammen ikke godt å si. Jeg føler det som om jeg sjekker inn - nå og da. Av og til er det som å bli overrasket av en fremmed. Av og til er det som om jeg kommer hjem. Noen ganger er det som om alt begynner på nytt. Andre ganger er det som å se sekvenser av en lavbudsjettsutgave av "dette er ditt liv" (dog uten Harald Tusberg) - som om jeg ser livet mitt utenfra.

Jeg har en sterk fornemmelse av å bli levd, mer enn å leve. Det er verken vondt eller godt; det er noe annet. Men det gjør meg (hvem nå det måtte være!) takknemlig og ydmyk.

Vektkontroll og mindfulness

I et lengre tidsperspektiv handler vektkontroll for de aller fleste av oss om disiplin og mindfulness.

For en som meg, som har vært svært overvektig, er det et ubarmhjertig faktum at 5 minutters uoppmerksomhet i løpet av en dag, er alt som skal til for å legge på seg.

Det gjelder derfor å være oppmersom når jeg får lyst på mat, og det gjelder å være til stede når jeg spiser: Den andre porsjonen har ingenting nytt å melde i forhold til den første, og kakestykke nr 2 vil neppe fortelle meg noe som kakestykke nr 1 ikke maktet å formidle. I alle fall ikke hvis jeg spiser med oppmerksomhet og mindfulness.

Det er et fascinerende faktum at vi ofte jager etter neste porsjon eller neste kakestykke når vi spiser. Vi lengter altså paradoksalt nok etter å få fyllt munnen med noe vi allerede har i den! Jeg kan vise til årelang empiri: Når Nina (min favorittkone) og jeg f.eks. deler en sjokolade, kommer ett eller annet over oss allerede litt uti første rute . Vi blir slått av en lengsel etter neste rute, og neste - og før vi vet ordet av det er vi i kjøleskapet for å finne en ny sjokolade, en tvillingbror av den første. Så kaster vi oss over den, og har ikke fred før vi har fortært den og slikket innsiden av papiret. Og så: som klar fra lyn himmel kommer angeren. Og neste dag er vi å se på Spicheren treningssenter hvor vi trener, manisk, ikke mindfully, og med anger! :D

Jeg skriver faktisk denne bloggposten småsulten, til tross for at jeg har spist alt jeg trenger i dag. Nå gjelder det å observere sulten oppmerksomt. Utforske den og se hva den vil fortelle meg. Selv om den i utgangspunktet virker konstant og nagende, merker jeg, selv mens jeg skriver, at den kommer og går litt. Er den til å holde ut? Definitivt! Vil den være til å holde ut om en time? Helt sikkert. Og i det fjerne kan jeg allerede skimte frokosten!

En av de få tingene vi kan vite sikkert om livet er at det er i konstant endring. Slik er det også med sulten. Den er her nå, i dette øyeblikket, men om den vil være her i det neste? Hvem vet?

Årstein

Mindfulness og kristen spiritualitet

Jeg kjemper for tiden med en artikkel om mindfulness som ressurs for kristen spiritualitet, med en selvpålagt deadline søndag kveld, som jeg håper å få publisert i Halvårsskrift for praktisk teologi.

Jeg har vanskelig for å tro at dette er spesielt innovativt, men registrerer samtidig at det er skrevet svært lite om mindfulness knyttet til kristen spiritualitet.

Jeg er derfor interessert i alle tanker dere måtte ha om dette, og alle tips til litteratur. Dere vil bli behørig takket i fotnotene! ;-)

For en strandet teolog som jeg har dette faktisk vært veldig givende å jobbe med. Ikke bare er det stimulerende å skrive i en ny genre; det er også noe mer her, noe som går på et dypere plan. Det føles i en forstand som om jeg aldri har vært fattigere på ord, men samtidig: aldri rikere (eller noe sånt ...) ;-)

Årstein Justnes